Min farmor ble født på Sommersolverv «i det spenningens år nittenhundreogfem». Da jeg kom til verden manglet det bare to måneder til hun hadde vært her i tre kvarte århundrer.

Farmor hadde det lengste gulhvite håret jeg noen gang hadde sett, men det var bare synlig når nattkjolen var på. Når dagen kom rullet hun håret opp til en bred rull i nakken, festet rullen med sorte hårnåler, kledde på seg kjole, golfjakke og brune, tykke nylonstrømper. Føttene plantet hun i tøfler som aldri hastet over golvteppene. Den sorte skinnveska også uadskillelig fra Farmor, alltid innenfor en armlengdes avstand. Av innholdet i veska var det én ting som fanget min interesse: En liten eske med sorte, rombeformede lakrispastiller.

Den klissete, gule tennisballen mellom tennene til puddelhunden Rita, følelsen av mine små, lubne barnefingre i den krøllete, stive, sorte puddelpelsen, lyden av poter med klør som tappet over parketten i stua vår hver gang Farmor var på besøk. Det mykeste fanget i verden, og det fikk jeg sitte på hvis ikke den sorte og hvite katten vår, Mia, hadde lagt seg der for å sove.

På besøk, etter en lang biltur over skogen, fikk jeg søndagskoteletter med saus laget av ekte smør, Farmor blandet den sterkeste, deiligste saften en sukkertørst treåring kunne drømme om og i stua hadde hun et fruktfat med epler i.