Kom, lykksalige Persefone, datter av mektige Zeus. Motta, enbårne gudinne, disse kjærkomne ofringer! Plutons høyt aktede viv, flittige livgiver, du råder over Hades´ porter i jordens innerste dyp. Praxidike med de skjønne hårlokkene, Demeters skyldfrie avkom, mor til eumenidene og dronning over de døde sjeler i underverdenen, du pike som Zeus avlet i unevnelig samkvem, du er mor til høytlarmende og mangeformede Eubuleus. Årstidenes lekekamerat, du smekre lysbringer, ærverdige, allmektige pike som bugner av frukt, skinnende og hornete gudinne, du eneste som mennesker lengter etter. Med våren fryder du deg over vindpustene på engen og åpenbarer deg selv i spirende skudd som vil bringe grøde. Røvet brud som ble gift om høsten, du alene utgjør liv og død for oss hardt pressede mennesker, Persefone, fordi du stadig ernærer og dreper alt etter tur, hør meg, lykksalige gudinne! La grøden spire frem fra marken, og måtte du bugne med helbreds milde hånd, med fred og et liv i velstand som kan lose oss gjennom en bekvem alderdom ned til ditt rike, herskerinne, og til mektige Pluton.

Orfeus og tekster fra den ofriske tradisjonen, Bokklubben 2009, s. 132