To slags veier finnes for å gripe livet. Den ene, bredt opptråkket, trygg og bekvem, den andre ufremkommelig, førende over vide avgrunner, full av dødsbringende farer … Er det ikke slik det heter i gamle eventyr?
Stanisław Przbyzewski
Den bekvemme vei, det er hjernens vei, veien til de stakkars fem sansene, som bare fatter livet i dets tilfeldigheter, dets trøstesløse hverdagslighet.
Den bratte, avgrunnsdype vei, det er sjelens vei, som bare viser livet som en dunkel drøm og dyster anelse, livet i dets innhold og vesen.
Ulike er veiene, for hjernen, det er hverdagen, ukedagen, matematikken, logikken, og sjelen er en sjelden festdag, det regelløse, lynets glimt, som kaster all logikk over ende.
Stanisław var, i følge religionsviter Per Faxnäld, den første i historien som ga seg selv betegnelsen satanist. Av Mary Kay Norseng, forfatteren av biografien «Dagny Juel, kvinnen og myten», utgitt i 1992, blir han beskrevet som en patologisk løgner og «en slags dionysisk djevel som ville bryte alle regler i kunstens og livets navn». Av svigerforeldrene, ekteparet Minda Blehr og Hans Lemmich Juel, ble han avgudet som sønnen de aldri fikk.
Stanisław sitter på Rolighet i Kongsvinger og skriver denne boken.
Tidsånd.no, som jeg her har lenket til, er en nettressursen med innhold samlet av Merete Morken Andersen (forfatter og førsteamanuensis i faglitterær skriving ved Universitetet i Sørøst-Norge)
35 år etter at boken «Auf den Wegen der Seele» ble skrevet.
Vevspinner 
Legg igjen en kommentar