Mektig, veldig flyter vannet,
alle elvers Mor, mot havet.
Vårens virke, Solens varme
gir en dronning kraft og styrke.
Hver ny vår hun gir dem sjokket.
Hun vil skremme, brøle, dytte
alle dem som glemte henne,
hver en prest og mann og kone.
Der de graver sine graver,
legger døde, kaster jorden
vigslet i en fremmed tunge
til en gud hun ikke kjenner.

Ingen takker henne lenger.
Ingen ærer Mor av elver.
Glemt er luften, jorden, vannet,
ilden temmet, brukt som skremsel.
Der hvor gudene ble æret
står en prest med pekefinger.
Nå en plan skal ut i livet,
tyne dem hver vår med flommen.
Trekke trassig inn i treverk.
Vann i masser dytter vegger.
Koner gråter sårt hver søndag,
menn i vrede vasser vannet,
prestens kjole bløt i kanten.

Her jeg renner, gir dem livet.
Der de gjemmer seg bak vegger.
Ingen sitter ute, venter.
Ingen lytter lenger, lengter.
Vannet bruser, ingen hører,
fuglesang for døve ører.