Hun hadde tenkt
at de skulle få slippe ut.
Hun ville la de krype
ut av sinnet
og ned på papiret,
en etter en.
gi dem liv,
la dem ta del i noe,
la dem uttrykke sjel og vilje.

Men hun slapp dem aldri ut.
De ble bare flere og flere.
Hun kunne kjenne dem
presse på innenfra,
men hun åpnet aldri krana.

Det ble trangt om plassen.
De knuffet og kranglet,
og stemningen endret seg.
Hun ble mørkere.
De ble hissigere.
Men hun slapp dem aldri ut.

Da begynte de
å legge en plan.
En ond plan
for å ende trengeselen.
Livet på innsiden var uutholdelig,
så de satte planen
ut i livet,
og livet hennes på utsiden
ble like uutholdelig.