«Norge er de lyse netters land. Fjellenes og havets land, et land med et fryktelig alvor og en hard, tung melankoli. Det er Europas mest tragiske land den lille mengden jord som fjellene hadde dannet gjennom millioner av år ble ført vekk av isbreene til den andre siden av havet og danner nå det fruktbare Friesland og Holland. Enda et fortvilet forsøk ble gjort og det ble lagd enda litt jord og på den oppsto det skoger, endeløse skoger: de er Norges eneste rikdom.

Og man blir seg aldri denne melankolien så intenst bevisst som om høsten. I oktober, når trærne står bare, bakken er dekket av råtnende løv, når et evig, ukelangt regnvær pisker mot vindusrutene og renner nedover dem, når man ikke får se solen på flere måneder i strekk, bare tåke, evig tåke, da blir det uutholdelig tungt og trangt i denne øde ensomheten. Man er som avsondret fra verden. alltid de samme ansiktene og hele dagen det samme gule lampelyset. Menneskene går stille og ordknappe rundt og det nærmeste nabohuset ligger kanskje en kilometer unna. Der nede i Europa forstår man ikke hva ensomhet, hva melankoli er.

Og i denne ødemarken, i dette sildrende, surklende regnet, under den blytunge tåkehimmelen som ligger kvelende over en, en himmel som selv innendørs hviler tungt over hodet, begynner nordmannens ellers så fornuftige og solide sjel langsomt å gli fra hverandre. Onde, tunge tanker stiger opp som bobler fra en sump. Ukjente følelser kryper engstelig frem fra hemmelige sjeledyp, hjernen mister etter hvert kontrollen og det nakne, hittil ukjente sjelelivet får uinnskrenket kontroll. Han mister kraften til å demme opp for det fryktelige, ødeleggende, han gir opp å verge seg mot tyngden i sitt hjerte. Den støvete Bibelen hentes frem igjen, mannen fordyper seg i Guds ord, han fordreier det, mister ordets mening, han forsøker å ta seg inn igjen, et siste glimt av forstand, at alt dette er vanvidd, men det er allerede for sent.

Og hjertets hemmeligste kroker blir gjennomlyst, hele livet gjennomlevd en gang til i hvert sekund, hver tanke tenkt igjennom en gang til, og angsten og fortvilelsen stiger stadig høyere: overalt synd, stor, ekkel synd i enhver handling, i enhver tanke, og det som ikke er synd blir gjort til synd i den forvirrede, grublende hjernen.»

_{Stanislaw Prsybyzsewski, Kongsvinger 1895}