Alice fulgte kaninen. Jeg hadde mine egne brødsmuler å følge. En her og en der. Noen så ut som rene tilfeldigheter, andre virket orkestrert, konstruert, som av en ingeniør eller kunstner. Noen var bare der for å vise meg at jeg var på riktig spor, andre var som ormehull jeg forsvant inn i og kom ut av med helt nye briller på virkeligheten.

For en tid tilbake, begynte det å demre for meg. De minnene jeg har lagret om mennesker, ting og steder som står fram klarere enn alt annet, de har en funksjon. De er lagret sånn av en grunn, som ankerpunkter på reisen min og stillaser som støtter massene der jeg graver meg dypere og dypere ned i materien. Jeg kommer alltid tilbake til dem og de peker meg igjen og igjen i samme retning slik at jeg alltid finner tråden når jeg har mistet den. For å miste tråden, det gjør jeg, like sikkert som at solen står opp. Men når jeg har observert meg selv miste og finne igjen, den samme røde tråden, gang på gang, igjennom et helt liv, så blir det å miste den en del av å følge den. Og når dette klarnet for meg, så kjente jeg det: Jeg er fri.